Forskere gjorde en fascinerende oppdagelse under en safari i Sahara:

Krokodiller lever midt i den brennende ørkenen. Og de har overlevd der i årtusener, helt siden de ble atskilt fra sine krokodillefæller. Beskyttet på nordsiden av bratte klipper, der solen aldri når frem, er det nok vann.

Men hvordan kom krokodillene til Sahara, og hvor kom de fra? Forskere oppdaget at Sahara-krokodiller er genetisk beslektet med Nil-krokodiller, men har utviklet sin egen genetiske avstamning siden de ble separert for 5000 år siden.

Og det er nettopp på dette tidspunktet at en skandale av historiske proporsjoner begynner:
For bare 5000 år siden var Sahara et levende grønt område hvor krokodiller og alle de andre dyrene kunne streife fritt.

Og hvor kom ørkenen fra da? Folk har spurt seg dette oftere og oftere i det siste. Kanskje jordaksen forskjøv seg litt, spekulerer forskere.
Og så husker vi at selv da vi var unge, kunne ikke lærerne våre forklare oss hvordan egypterne faktisk bygde pyramidene sine.

Ah, jeg skjønner: Akkurat som grekerne, romerne og karthagerne ryddet skogene rundt Middelhavet for sine krigsflåter, hadde egypterne allerede gjort det samme i Nord-Afrika da de bygde pyramidene. Prisen for disse monumentene og verktøyene for sentralmakt var gigantiske mengder trevirke og utallige slavearbeidere.

Hele vår europeiske kultur er bygget på Afrikas ødeleggelse, ikke bare på menneskehetens slaveri, men hvis den utføres i stil med tidligere årtusener, vil den uunngåelig forvandle jorden til en ørkenplanet (vi nevner ikke engang Mars i denne sammenhengen).

Men denne tusen år lange voldtektsmarsjen har også sin gode side:
Menneskeheten har nå nådd punktet hvor den kan snu utviklingen og gjøre jorden til et virkelig humant paradis.

For det opprinnelige paradiset, den frie ville naturen med dinosaurene som kronen på verket, er ikke det humanoider og andre høyt utviklede vesener drømmer om.

Men Jorden, vår lokale Moder Natur, har et gigantisk potensial som alt kan gjøres med hvis man streber etter en symbiotisk forening med henne i stedet for et konfronterende, kamplystent forhold.

Og hvorfor skulle alt dette plutselig fungere nå? Fordi vi har nådd det tredje nivået i den dialektiske tretrinnsprosessen: Fra tese (urnatur) via antitese (fremmedgjøring) til syntese (harmoni mellom menneske og natur). Å lese litt av Hegels logikk er mer relevant i dag enn noen gang, og fremfor alt utvider det bevisstheten.

I virkeligheten ser det slik ut: Vi kan avskaffe slaveri, enten det er åpenlyst eller forkledd som lønn, fordi vi nå har nye slaver som er glade for å være slaver: datamaskiner og roboter. Videre vil vi snart mestre kjernefusjon og vil da kunne levere den nødvendige energien.

Fordi det å brenne olje og treverk selvsagt er helt uakseptabelt på en planet som lett kan gjøre 20 til 30 milliarder mennesker lykkelige. Treverk burde være et levende vesen, og olje er en altfor verdifull ressurs.

Dessuten er æraen med uansvarlig utnyttelse av alt naturen har samlet opp over millioner av år endelig over.

Det er nødvendig å utvikle en helt ny bevissthet om ansvar for de verdifulle råvarene på vår hjemmeplanet. Som et første skritt bør det fornuftig innføres en ny lovovertredelse av «ressurssløsing».

Kjærligheten mellom mennesker og den åh så levende planeten må nå kunne manifestere seg; vi må slutte å basere kulturen vår på hat mot vår egen mor.

Kampen mot naturen er nå i ferd med å bli et himmelsk fellesskap med naturen.

Det nye paradiset som vi mener og som vi skal bygge i løpet av de neste tusen årene er på ingen måte vill natur med dens kamp mellom alle levende vesener, som bare skiller seg fra den menneskelige fiaskoen med samme navn ved at i hvert fall når det gjelder dyr, kontrollerer gudene fortsatt det hele.

Det nye paradiset, styrt og utformet av mennesket, planetens høyeste skapelse, men i absolutt harmoni med dyrene og plantene, som behandles med full respekt som likeverdige vesener.

Kanskje måtte folk gå gjennom de mørke tidene med krig og utnyttelse for å komme dit vi er i dag.

Men å ikke drastisk endre kurs på planeten nå, hør her, alle dere frimurere, illuminater, konspirasjonsteoretikere og logistikere, betyr å kaste bort en unik mulighet av kosmiske dimensjoner for en lykkelig planet.

Og å snu roret betyr: det finnes ingen tabuer, og for enhver oppgave finnes det en løsning.

Vi kunne like gjerne investere de gigantiske pengesummene som så langt er blitt brukt på våpen, i så vakre prosjekter som skogplanting i Sahara og andre ørkener.

Heldigvis er det rikelig med vann på planeten vår, slik at vi kan bygge mange avsaltingsanlegg for sjøvann og endelig ha et insentiv til å legge ned litt mer innsats for å takle hydrogenfusjon.

Tiden for utnyttelse av naturen er over; nå kommer tiden for erstatning. Jødene, som alltid liker å stille høye krav, for en fantastisk oppgave det ville være å samarbeide med araberne og deres oljemilliarder for å gjøre Sahara og den arabiske halvøy grønnere!

I stedet for å utsette verden for denne vanvittige krangelen med palestinerne, fordi de evige krigsstrategene i Jerusalem fortsatt ikke har forstått at tiden deres nå er ute.

Og menneskeheten vil ikke lenger oppnå sin videre fremgang på grunnlag av konfronterende kamp, ​​men på grunnlag av en reell og levd kollektiv bevissthet.

Mens det tidligere var det gjenstridige egoet som har veiledet menneskeheten, har vi nå, i syntesens æra i menneskelig evolusjon, kommet til det direkte nettverkskoblede kollektive egoet.

I samme grad som vi opplever menneskets kollektiv som et sosialt vesen, vil vi også oppleve at Jorden er en absolutt levende organisme.

Det latinske navnet «Terra» trenger ikke å klamre seg til denne levende organismen Jorden for alltid; snarere kan man leve mye mer guddommelig med den i en symbiotisk kjærlighet enn i det evige katt-og-mus-spillet mellom natur og menneske eller mellom Gud og djevelen.

Hvor rant Den gule Nil ?

2003